Denne Bondfilmen var på mange måter et risikofylt prosjekt. Etter to middelmådige filmer som ikke hadde falt helt i smak hos det store kinopublikum, Live And Let Die og The Man With The Golden Gun, var det avgjørende at filmen ble en suksess for at James Bond fortsatt skulle ha en fremtid på filmduken. Starten var trang og forproduksjonen opplevdes som rene byllepesten. Mangeårig Bondprodusent Harry Saltzman var i en svært problematisk situasjon. På grunn av store finansielle vansker, ble han tvunget til å selge 50 % av sin andel i DANJAQ, som han eide sammen med Broccoli, for hele 20 millioner pund, til United Artists.

Saltzman hadde tidligere kastet seg uti flere filmprosjekter som hadde ført han inn i et økonomisk uføre. Noe bedre ble det ikke av at hans kone var rammet av dødelig kreft, og på toppen av det hele led han også av kraftige depresjoner. Samarbeidet med Broccoli hadde begynt å tære på, og det hadde lenge ligget i kortene at Saltzman var på vei ut av deres cinematiske partnerskap. Med Saltzman’s avskjed var nå Albert Broccoli enerådende kaptein på Bondskuta og kontrollerte dermed skjebnen til filmserien på egen hånd.

Jakten på regissør ble intensivert, og flere kandidater var aktuelle. Steven Spielberg ble tilnærmet mens han fortsatt jobbet iherdig med å få ferdig Jaws, men til syvende og sist ville han ikke gi noe svar før han så resultatene av sin haifilm. Den første regissøren som ble knyttet til filmen var Guy Hamilton, som i tillegg

Barbara Bach spiller den russiske agenten Anya Amasova i The Spy Who Loved Me (1977).

til Goldfinger, hadde regissert de tre foregående Bondfilmene. Men han takket nei da han fikk muligheten til å regissere Supermann, som han ironisk nok ikke kom til å regissere likevel. Etter hvert gikk regijobben til Lewis Gilbert, som også hadde regissert You Only Live Twice i 1967.

Et annet viktig element var heller ikke på plass, nemlig manus. Broccoli ansatte en rekke med manusforfattere hvis oppgave var å skape en god og henrivende historie. Disse inkluderte Stirling Siliphant, John Landis, Ronald Hardy, Anthony Burgess og Derek Marlowe. Til slutt var det Richard Maibaum som fikk ansvaret for å fullføre manuset og samle alle løse tråder som tidligere bidragsytere hadde skapt. Først prøvde han å inkorporere ideene fra de tidligere skribentene, som viste seg å være en solid utfordring. Maibaum’s originale manus inkluderte en allianse bestående av internasjonale terrorister som angrep SPECTRE’s hovedkvarter, satte Blofeld ut av spill, for så å selv gjøre et forsøk på å bli nye verdensherskere. Denne ideen ble skrinlagt av åpenbare grunner. Kevin McClory var det store hinderet. Han eide rettighetene til Thunderball. I årene siden Thunderball, hadde Kevin McClory etablert to filmselskap, og forsøkte innbitt å lage en ny Bondfilm i samarbeid med Sean Connery og forfatter Len Deighton. McClory fikk

Curt Jurgens i rollen som Karl Stromberg i The Spy Who Loved Me (1977).

snusen i Broccoli’s planer om å bruke SPECTRE i The Spy Who Loved Me, en organisasjon som først hadde blitt skapt av Fleming under hans samarbeid med McClory og Jack Whittingham i første utkastet av Thunderball, før den ble en novelle, på slutten av 1950-tallet. McClory truet med å saksøke Broccoli for overtredelse av copyrightloven dersom han brukte de nevnte elementene i The Spy Who Loved Me.

Broccoli ville unngå juridiske problemer og valgte derfor å skrinlegge alle referanser som pekte i retning Blofeld og SPECTRE. Regissør Lewis Gilbert hyrte inn en ny manusforfatter, Christopher Wood, som skulle overhale og gjennomføre siste finpussen på manuset til Richard Maibaum. Wood måtte forholde seg til to klare retningslinjer når han begynte på arbeidet. Han kunne ikke ha med Blofeld og SPECTRE-referanser, og fikk heller ikke lov til å inkludere elementer fra Ian Flemings originale historie The Spy Who Loved Me. Dette var noe Ian Fleming selv hadde krevd da han i sin tid solgte filmrettighetene til Saltzman og Broccoli.

Wood gjorde selvsagt som han fikk beskjed om, men klarte likevel ikke å dy seg helt. Han lot seg inspirere til å skape en slags inkarnasjon av en skurk fra boken, Sol Horror, som var utstyrt med ståltenner. Den filmatiske utgaven ble hetende Jaws, og var hovedskurk Ernst Strombergs høyre hånd.

I filmen er faktisk Strombergs plan om å ødelegge sivilisasjonen gjennom å fange sovjetiske og britiske atomubåter og la dem avfyre interkontinentale missiler mot Moskva og New York, et resirkulert plot fra den tidligere Bondfilmen, You Only Live Twice. Historien der skurken vil ødelegge menneskeheten og deretter skape en ny siviliasjon, ble brukt på nytt i neste Bondfilm Moonraker, også forfattet av Christopher Wood.

Selv om manuset nå tilsynelatende var i boks, manglet en viktig ingrediens, nemlig en spektakulær forsekvens. Michael G. Wilson hadde tilfeldigvis lest om en mann som hadde hoppet utfor fjellet El Capitan med slalåmski og fallskjerm. Wilson bestemte seg for å oppsøke mannen, som het Rick Sylvester, og ville at han skulle gjøre tilsvarende stunt i The Spy Who Loved Me. Sylvester takket ja til jobben og mottok 30 000 dollar i honorar.

Produksjonsdesigner Ken Adam brakte sine store visjoner til et enda høyere nivå med sin utdypende og fantasirike scenografi. Da Adam fortale Broccoli at ingen filmstudio i verden kunne huse hans visjoner for Karl Strombergs rede, responderte Broccoli på følgende måte: Så se å få bygget det! Amdam tok utfordringen på strak arm og konstruerte det som skulle bli 007-Stage, verdens største filmstudio,

Roger Moores egen favorittfilm i Bondserien: The Spy Who Loved Me

inne i Pinewood Studios, hvor den spektakulære finalen ble filmet.

Like imponerende er de vakre og eksotiske lokalene hvor Bond utforsker Stromberg’s stormannsgale planer. Broccoli hadde lenge følt at midtøsten ikke hadde blitt utnyttet godt nok i tidligere Bondfilmer, og valgte å reise til Egypt og Kairo. Scenene derifra er blant de mest atmosfæriske og pustberøvende i hele serien. Filmens internasjonale plot tok også historien til Skottland, Sardinia, Bahamas og det sagnomsuste fjellet Mount Asgard i Canada.

Lokalitetenes visuelle perler blir godt matchet av de fantasirike spesialeffektene. Selve kronen på verket i så måte, var Bonds bil i filmen, Lotus Esprit, som var hans mest effektfylte bil siden den legendariske Aston Martin DB-5 fra Goldfinger. Effektteamet overvåket også konstruksjonen av en miniatyr 63-fots modell av Liparus, en supertanker, som sammen med modellen av Stromberg’s rede Atlantis, ble filmet i krystallklart vann på Bahamas.

I mars 1976 begynte byggingen av den nye scenen ved Pinewood, The 007 Stage. For å fullføre dette studioet, betalte EON også for byggingen av en vanntank som kunne romme bortimot 5,4 millioner liter vann. Scenen var faktisk så gedigen i omfang at den renomerte regissøren Stanley Kubrick, i all hemmelighet, ble brakt inn for å gi råd om hvordan det enorme arealet burde belyses.

Filminnspillingen startet i august 1976. Staben reiste først til Sardinia og senere til Egypt for å skyte noen av filmens tidlige scener. Mens teamet var i Sardinia, kjørte Roger Moore den første av to Lotus Espiriter som medvirker i filmen. Den andre modellen, som var en modifisert versjon, ble avduket av Ken Adam og Derek Meddings i oktober, da second unit-teamet reiste til Nassau for å filme undervannsscenene. Bilens mest spektakulære egenskap, i filmen vel og merke, var at den kunne forandres til en ubåt. Når den først var forandret, kunne den skilte med både dybdemåler og røykskjermer. Bilen vi ser gå ned i havet, var et skjell, utstyrt med en komprimert luftkanon. Bare to biler av denne typen var tilgjengelige, så produksjonsteamet måtte få dispensasjon fra selveste Colin Chapman, daværende direktør for Lotus Cars.

Mens konstruksjonen av Liparus-settet fortsatte, reiste second unit-temaet, ledet av John Glen, til Mount Asgaard i Canada for å skyte filmens berømte forsekvens. Filmstaben returnerte, for en kort

James Bond (Roger Moore) og Jaws (Richard Kiel) slår seg løs på toget.

periode til Storbritannia for å filme scenene om bord på ubåtbasen. Deretter gikk ferden til Spania, Portugal og Biscaybukta, hvor scenene av supertankeren ble festet til film. Den femte desember 1976, ble 007-Stage formelt åpnet av statsminister Harold Wilson.

Hyret til å spille James Bond motstykke, KGB-agent Major Anya Amasova, ble den tidligere amerikanske modellen, Barbara Bach, som senere giftet seg med ex-Beatle Ringo Starr. Bach hadde lite skuespillererfaring før The Spy Who Loved Me, og hadde bare spilt i noen smale europeiske filmer som Black Belly of the Tarantula og Short Night of the Glass Dolls. Til rollen som den stormannsgale skurken Carl Stromberg, henvendte filmmakerne seg til den tyske veteranen Curd Jurgens, som snakket seks språk flytende og dermed hadde et stort språklig register. Jurgens hadde tidligere jobbet med Lewis Gilbert så langt tilbake som 1959, i forbindelse med filmen Ferry to Hong Kong.

Selv om David Prowse, senere best kjent som Darth Vader i Star Wars, lenge var aktuell som Jaws, gikk rollen til den gigantiske Richard Kiel, som måler 218 cm på strømpelesten. Caroline Munro, som på den tiden var en attraktiv kvinne, har de siste årene i stor grad levd godt av å profilere seg som Naomi fra The Spy Who Loved Me.

Få stunt i filmhistorien har vakt så mye oppmerksomhet som åpningssekvensen i The Spy Who Loved Me, der Bond setter utfor en fjellskrent på slalåmski, for så å flyte elegant i sikkerhet under sin fallskjerm, dekket med det britiske flagget, the Union Jack. Mount Asgard, som er 2015 meter over bakken, ligger ved enden av den canadiske øya Baffin Island, og de to slyngende toppene kan kun nås med helikopter. Fjellets vertikale granittklipper og imponerende høyde var avgjørende, siden de tillot stuntmann Sylvester tiden han trengte for å fjerne skiene og utløse fallskjermen. Filmteamet ble møtt av en lei tåke når de kom til fjellet, og den ville heller ikke forsvinne. Etter som dagene gikk begynte Albert Broccoli å miste tålmodigheten, og innstilte seg på at stuntet måtte skrinlegges.

Da tåken omsider forsvant, etter nesten ti dager, kunne Sylvester sette utfor fjellskrenten. Han fikk fjernet skiene og utløst fallskjermen, og hoppet var i det hele tatt svært vellykket. Riktignok var det like før en av skiene nesten treffer fallskjermen, som muligens hadde ødelagt hele sekvensen og i verste fall satt Sylvesters liv i fare, men marginene var heldigvis både på Sylvester og filmteamet sin side. Sylvester var også mannen som utførte fallet fra det greske fjellet i For Your Eyes Only.

Filmens tittellåt Nobody Does It Better, ble komponert av Marvin Hamlisch, som også komponerte soundtracket. Hamlisch steppet inn for John Barry som på den tiden ikke kunne arbeide i Storbritannia grunnet skattetrøbbel. Teksten på Nobody Does It Better er forfattet av Carole Bayer Sayer, og sangen er fremført av Carly Simon. Det var den første tittellåten i Bondserien som hadde en annen tittel enn filmen. Sangen ble en umiddelbar suksess og har senere vært brukt i uttallige filmer, inkludert Mr. And Ms. Smith, Little Black Book, Lost in Translation

Christopher Wood

og Bridget Jones:The Edge of Reason. I 2004 ble Nobody Does It Better kåret til den sekstisjuende beste filmlåten i historien av The American Film Institute. Soundtracket, sammenlignet med andre Bondfilmer, er mer orientert mot disco og inkluderer en ny disco-versjon av James Bond-temaet, kalt Bond 77. I tillegg inkorporerte Hamlisch flere biter med klassisk musikk. For eksempel, i scenen der sekretæren til Stromberg blir haimat, hører vi Air, av Johan Sebastian Bach. Deretter spiller han åpningsseksjonen fra Mozarts Pianokonsert nr.21, i det hans skjulested Atlantis stiger opp fra havet.

Filmen ble markedsført med bravur, og hadde følgende svulstige parole i kinoannonsen: It’s the Biggest. It’s the Best. It’s Bond. And Beyond. The Spy Who Loved Me hadde en royal premiere, overvåket av Prinsesse Anne på Odeon ved Leicester Square i London, 7. juli 1977. Filmen sopte inn 184.4 millioner dollar på verdensbasis, hvor av 46 millioner ble tjent inn i USA. Omgjort til dagens pengeverdier blir det nesten 550 millioner dollar, som er litt mindre enn hva Casino Royale spilte inn på verdensbasis. I august 2006 ble filmen relansert på Leicester Square, og gikk en hel uke til ende.

Filmen fikk positiv respons fra de fleste kritikere, og blir av mange betraktet som en av de aller beste filmene i serien. Christopher Null roste filmens arsenal av høyteknologi, og lot seg særlig imponere over Lotus-bilen. James Berardinelli, som i dag er en fryktet kritiker på nettsiden ReelViews.com, omtalte filmen som forførende og sofistikert, og han beskrev Barbara Bach som en attraktiv, smart, sexy og farlig Bondpike

Brian Webster mente at spesialeffektene var et par år forut for sin tid, og at musikken til Marvin Hamlisch var svært minneverdig. Filmen rasket også med seg en hel rekke nominasjoner, inkludert Oscarnominasjon for beste orginialmusikk, Golden Globe-nominasjon for beste original musikk, Grammy-nominasjon for beste filmmusikk og BAFTA-nominasjon for beste filmmusikk. I tillegg fikk Ken Adam en nominasjon for beste scenografi og en BAFTA-nominasjon for beste produksjonsdesign.

Roger Moore har ved flere anledninger uttalt at The Spy Who Loved Me er hans desiderte favoritt blant egne Bondfilmer, i hovedsak fordi han synes at filmen har den rette balansen mellom spenning og humor. Moore har også sagt at han aldri har hatt det så morsomt under en innspilling, og særlig var forholdet til regissør Lewis Gilbert av ypperste sort.

Med unntak av Moonraker, er The Spy Who Loved Me, den siste filmen hvor Roger Moore ser forholdvis ungdommelig og ikke minst troverdig ut som James Bond. Etter å ha brukt The Man With The Golden Gun og Live and Let Die på å utforske rollen, fant Roger Moore omsider sin særegne måte å gestalte karakteren på. Kanskje ikke perfekt i forhold til manges forutinntatte forestillinger om hvordan Bond bør være, men definitivt fullkomment i forhold til Roger Moores evner og talenter. Replikkene sitter som støpt, sjarmen er diskret, men leken. Hans evner med nevene er absolutt inntakt. Ingen kan slå til en skurk som Roger Moores James Bond. I et par av scenene får vi også se noe som mange fans og eksperter har savnet i Moore eraen, nemlig seriøse scener med substans og dybde. Scenen der Bond, i dypt alvor, forklarer Amasova hvordan han i selvforsvar drepte hennes elsker i de sveitsiske apler, er klassisk. Den har en tydelig nerve og er et solid vitnesbyrd på at også Moore kunne levere skuespill med substans.

The Spy Who Loved Me var en gedigen hit når den ble sluppet for 30 år siden, og spørsmålet er om den har tålt tidens tann? I det store og det hele vil jeg si at den har det. Svært få filmer i serien overgår den når det gjelder underholdning, vakre kvinner og eksotiske lokaliteter. Kanskje synes mange at filmen har en vel lett tone, og at den derfor blir noe overflatisk og endimensjonal. Flere av karakterene er vel karikerte, og særlig da Jaws i Richard Kiel’s skikkelse. En realistisk Bondfilm er det ikke, og det er ikke tvil om at filmen har et utpreget tegneserie-preg over seg. Men det hele er godt laget, spekket med forlokkende ingredienser og en historie som har godt driv og holder stø kurs. The Spy Who Loved Me vil alltid stå som en påle i Roger Moore’s Bondkatalog, og generelt også som en glimrende eventyrfilm som ikke sparer på noe. Albert Broccoli’s enorme satsing på dette prosjektet fungerte på alle plan, og sørget dermed for at Bondserien kunne gå fremtiden lyst i møte.

Kilder: wikipedia.com, Imdb.com og Mi6.co.uk.

MER INFO?

Vil du lære mer om The Spy Who Loved Me?

Les mer om filmen i det omfattende filmindekset her på JAMESBOND.no.

Les mer om Roger Moore i det omfattende skuespillerindekset her her på JAMESBOND.no.

FILMEN KAN BESTILLES I 007 SHOP som en del av Ultimate Edition kofferten, og snart også separat i nye 007 SHOP. Dette blir en omfattende og helproff nettbutikk med blant annet kredittkortbetalingsmulighet.

Relaterte saker
Bond-året 2017 (30.12.2016)
Selvbiografi fra Lewis Gilbert (04.02.2010)
FYEO-bilen til salgs (12.07.2009)


Vidar Eliassen / 28.12.2007