Alexander Hagen bekjenner sitt forhold til James Bond i denne kommentarartikkelen.

Filmen jeg så – som for øvrig var You Only Live Twice (1967) – hadde rukket å bli en klassiker allerede på dette tidspunktet tidlig på 90-tallet (grovt anslått ut fra min egen alder.)

Selve handlingen må jeg ha glemt fort, for jeg var vel nærmere dobbelt så gammel da jeg så den igjen, og da var det meste nytt. Med unntak av ninjakrigerne og de menneskespisende pirajaene selvfølgelig, de scenene hadde brent seg fast i hukommelsen. Ninjaene fordi de minte meg om noen andre av samtidens helter - Teenage Mutant Ninja Turtes, og pirajaene fordi jeg syns de var fryktelig skremmende. Kanskje litt for skremmende for alderen.

Tilbake til dette med handlingen. At jeg ikke husket den. Det skjer faktisk fortsatt fra tid til annen. Jeg ser på en Bond-film, husker selvfølgelig Bond-skuespilleren og de aller fleste andre karakterene, men plottet har rukket å gå i glemmeboka siden sist, og på mange måter er det som å se en film for første gang, samtidig som innholdet berikes ytterligere av de kjente elementene man husker og vet dukker opp. Forventninger til hva man vet skjer kombinert med den spennende uvissheten der man har glemt hva som skjer, gir en unik totalopplevelse som bare James Bond-filmene klarer å gi meg.

Den noe tilfeldige «inngangsbilletten» You Only Live Twice viste seg å være, innledet et lang og kontinuerlig forhold til vår favorittagent James Bond. På denne tiden gikk også TV-serien James Bond junior sin seiersgang, men det skal sies at denne aldri fikk det helt store taket hos undertegnede. For en som hadde sett de ekte sakene, ble dette bare «dårlige etterligninger».

På tross av at Sean Connery var skuespilleren som sto for undertegnedes første møte med James Bond (slik seg kanskje hør og bør), skulle det gå lang tid før han dukket opp igjen og at jeg for alvor lærte å sette pris på rolletolkningen hans. Det var Roger Moore som fikk det meste av min oppmerksomhet i årene som kom, og jeg vente meg tidlig til hans noe lette og lekne måte å spille på. Filmer som The Spy Who Loved Me (1977), Moonraker

Beste Bond? Dalton og Connery, mener artikkelforfatteren.

(1979) og A View to A Kill (1985) ble tatt opp på VHS og avspilt til det «ugjenkjennelige».

Jeg har en ubekreftet mistanke om at jeg er en av få på min alder som fikk min Bond-debut med en Sean Connery-film. Den uoffisielle mistanken jeg sitter på vil også ha det til at fenomenet James Bond for de fleste i 80- og 90-tallsgenerasjonen er noe som kom på kino i 1995, med Pierce Brosnans GoldenEye… Men for all del, så lenge nye fans tar seg bryet med å finne ut at det også var en Bond før Brosnan og Craig, skal jeg være fornøyd. Da burde mye være gjort – det tar ikke lang tid å oppdage at det faktisk er her de beste filmopplevelsene ligger, med unntak av noen svake innslag hovedsakelig på 70-tallet.

Etter at jeg etter hvert «vokste fra» Roger Moore og hans ustanselige vittigheter, vil jeg i dag kalle meg en stabil Connery- og Dalton-fan når det gjelder favorittskuespiller i rollen som 007. Utover disse er jeg selvsagt fullt ut i stand til å se andre skuespillere i rollen også, dersom lysten tilsier det. Noen ganger vil man se handling – andre ganger rolletolkning. Og vil man kombinere disse for en totalopplevelse, er innsidetipset å sette av en kveld i hjemmekinoen med hvilken som helst av Timothy Daltons to bidrag til Bond-serien, The Living Daylights (1987) eller Licence to Kill (1989).

Filmer som Dr. No (1962), From Russia with Love (1963) og Thunderball (1964) er heller ikke å forakte om man ønsker store filmopplevelser - og joda, Roger Moores For Your Eyes Only (1981) er faktisk også en bra film som fortjener å trekkes frem.

«Lazenby-feberen» som ser ut til å herje deler av JAMESBOND.no må jeg nok imidlertid vedgå at ikke har smittet meg. Foreløpig. Kanskje kommer det med tiden.

Når det gjelder den litterære James Bond, altså den 007 man kan lese om i romaner og noveller, er det med en viss ydmykelse jeg må vedgå at jeg ikke er spesielt belest, selv om enkelte nok vil hevde at det er først gjennom bøkene man blir kjent med den James Bond som Ian Fleming ønsket å fremstille. Det er derfor jeg med stor spenning ser frem til en gang å utforske det uoppdagede bokuniverset, som nylig fikk et nytt spennende tilskudd i form av Sebastian Faulks’ Devil May Care.

Alexander Hagen / 03.06.2008

Andre kommentarer:
30.05.2013 - Verdens beste Bond-film
07.01.2013 - Nolan som Bond-regissør
05.11.2008 - QoS-analyse: En fattig liten trøst
25.06.2007 - Er Forster rette mannen?
28.03.2007 - Hvor går Bond videre?
08.12.2006 - Hvem er den beste Bond?
14.02.2005 - Endeløse spekulasjoner om neste Bond