Hva i alle dager tenker de på? Slike kommentarer er ens første reaksjon på offentliggjøringen av Forster som regissør av Bond 22. Regissøren av den neste Bondfilmen er absolutt et overraskende valg, men han kan likevel levere varene.

Forster's to mest bemerkelsesverdige filmer pr. dags dato, er Monster's Ball, en skildring av et forhold mellom en hvit, en rasist og en svart kvinne, og Finding Neverland, historien om hvordan JM Barrie skapte karakteren Peter Pan.

Respektable filmer? Definitivt. Men de er også så lite Bondaktige som tenkes kan, og mangler fullstendig sammensatt og stort format, glossy visualitet og dynamisk action, som er Bondfilmenes kjennemerke.

Det er ikke til å å komme bort fra at Bondfilmene først og fremst har tilhørt produsentene (som har en tendens til å unngå stjerneregissører), men likevel, mennene som har regissert Bondfilmene før Forster, har stort sett hatt mer relevant forhåndserfaring i forhold til Bond.

Terence Young (Dr.No, From Russia With Love) og Guy Hamilton (Goldfinger, Diamonds Are Forever, Live and Let Die, The Man With The Golden Gun) var begge etableterte thriller-regissører før produsentene Harry Saltzman og Albert Broccoli banket på deres dører. Martin Campbell (Goldeneye, Casino Royale) hadde allerede erfaringer gjennom en håndfull TV-dramaer, inkludert Edge Of Darkness.

Peter Hunt (On Her Majesty Secret Service), og John Glen (Roger Moore`s tre siste og begge filmene til Timothy Dalton) hadde omfattende redigerings og second unit-erfaring fra flere Bondfilmer før de fikk toppjobben.

Det kan være fristende å trekke paralleller fra Forster's gryende Bondkarriere til Lewis Gilbert's start i Bondmanesjen. Når Saltzman og Broccoli hyret ham, red han på en medgangsbølge etter Alfie, som var Bondaktig kun i forhold til kvinnesyn. Likevel gjorde Gilbert tre av de av de mest spektakulære Bondfilmene i hele 007-serien, You Only Live Twice, The Spy Who Loved Me og Moonraker. Men det må understrekes at Gilbert allerede var en erfaren krigsfilm-regissør før Alfie.

Og så er det Lee Tamahori. I rettferdighetens navn, han hadde et grusomt manus i Die Another Day, men det faktum at hans mest minneverdige film før James Bond, Once We Were Warriors, er et kammerspill, lover ikke bra for Forster.

Selvsagt, i Daniel Craigs retur som Bond, har Forster et ess i ermet, at han har noe å strekke seg etter. Før han slo gjennom med Ringenes Herre, var Peter Jacksons største film Heavenly Creatures, som definitivt var av annenrangs sortering, likevel hevet han nivået betraktelig med den storslåtte Lord of the Rings.

Det er å håpe at Forster klarer å følge hans eksempel, og, for den saks skyld, at produsentene en dag bryter tradisjonen med "ingen stjerneregissør", og henvender seg til Peter Jackson. Det hadde vært et syn verdt å få med seg.

Vidar Eliassen / 25.06.2007 Sist oppdatert: 16.09.07 kl. 13:31

Andre kommentarer:
30.05.2013 - Verdens beste Bond-film
07.01.2013 - Nolan som Bond-regissør
05.11.2008 - QoS-analyse: En fattig liten trøst
03.06.2008 - James Bond og meg
28.03.2007 - Hvor går Bond videre?
08.12.2006 - Hvem er den beste Bond?
14.02.2005 - Endeløse spekulasjoner om neste Bond