Fredag 29. mars 2024 kl. 2.55

Navnet er Grace. Martin Grace
Der var under opptaket av togscenene i Octopussy at Martin Grace fikk sin mest alvorlige skade i sin stuntkarriere.


”Å gjøre et stunt” betyr på norsk å gjøre noe improvisert, sprøtt, med høy grad av risiko. Stikk motsatt av hva det betyr for Martin Grace, en av verdens mest erfarne stunt-koordinatorer: Forberedelser, prøver og størst mulig sikring er forutsetningen for James Bond-stunt så vel som fjorårets Izzat-kamper. Nylig holdt han kurs for norske filmregissører.

Det er så vidt den røslige iren på 64 år har tid til et intervju, så opptatt er han av forberedelser til todagers kurset på Teater Manu på Grünerløkka. ”Alt som kan gå galt, går galt”, er et av hans mange credoer, sammen med ”om noe ikke virker i dag, kan du være sikker på at det ikke gjør det i morgen.”. Det skal samles pappkasser og skumgummimatter hvor hans norske kollega Dag Eliassen kan lande når han skal ”skytes” ned fra galleriet, kassene skal samles og sikres med tau, for ikke å snakke om all forhåndsprogrammeringen av DVD’er med ”highlights” Martin Grace har vært med på å skape, fra James Bond-klassikerne og Indiana Jones til Veiviseren og Izzat.

– Hvordan havnet du egentlig i Norge?

– Det var på grunn av John. J. Jacobsen. Han hadde gjort en film, Hard Asfalt, hvor han opplevde at action-sekvensene ikke funket. Da han skulle gjøre Veiviseren var han veldig innstilt på at dette skulle bli den første samisk-språklige actionfilmen som var laget i Norge, med trykk på action. Han kontaktet en engelskmann som ankom i gartnersko og forsvant fra settet etter to dagers sprengkulde. Jeg ble bedt om å ta over, og kom til Kautokeino rett fra USA halv tre om morgenen, da satt John J. satt og ventet på meg på hotellet. Det var begynnelsen på et godt samarbeide, selv om jeg aldri hadde vært med på noe så kaldt før. Vi konsentrerte oss om oppgaven: Å gjøre kampscenene troverdige. Siden våpnet var pil og bue, la vi oss på en annen bueføring enn den som er vanlig i indianerfilmer. Det skulle se ut som om samene hadde en helt spesiell teknikk, at dette var noe de virkelig kunne. Vi brukte ikke noe særlig ”Sprett opp piler” som festes til brystet og spretter opp når man trykker på en knapp Disse er vanlige i USA, men kan lett se dumt ut. Noen få piler var festet til vaiere så de virkelig traff den det ble siktet mot, men de fleste ble løst ved å klippe fra piler som skytes, til han som blir truffet, og som selvfølgelig allerede har en pil i brystet. Jeg pleier å rope høyt, for å provosere fram en troverdig fysisk reaksjon på å bli skutt. Og det er en ting jeg er spesielt stolt av.

– Ja?

– Da jeg leste manus, skjønte jeg at det var en nøkkelscene med en bjørn. Jeg spurt John J. hvordan han hadde tenkt å løse den, og han sa det var en halv-tam bjørn i en dyrepark i Sverige de hadde tenkt å bruke. Men du utsetter ikke en skuespiller for en ”halvtam” bjørn. Så husket jeg at en venn av meg i Skottland som er tidligere bryter hadde en grizzlybjørn han likte å bryte med. De hadde laget flere reklamefilmer sammen, og denne var faktisk tam. Det var den bjørnen som fikk rollen, du ser ham til og med på reklamelogoen til Veiviseren.

–Hvordan ble du stuntmann?

– Det begynte vel med filmene jeg så som 8-9 åring i Irland, på små ”reisende” kinoer. Jeg var alltid fascinert av ”the bad guy”, og action-scenene. Jeg deltok i alle slags sports-grener, hesteridning, brytning, dykking, fallskjermhopping. Som tyveåring dro jeg til London og fikk en jobb hvor vi skulle lage underholdning på en sportsleir ved sjøen.. Vi laget sjørøvershow med svømmekamper, vannpolo, stupdykking m.m., og for å få ideer studerte jeg ”stunts in action” filmer som var sportsrelaterte.
Her kan vi se at det er Roger Moore, og ikke Martin Grace. Men dette var før toget skjøt fart!
Og begynte på en stuntskole i London (som dessverre ikke eksisterer lenger), der lærte jeg det grunnleggende. Etter hvert fikk jeg en agent som skaffet meg jobber innen reklame og Tv, samtidig som jeg oppdatere meg på klatring, travløp med hinder, skydiving. Turnerte også en stund i et live stuntshow, det var et utrolig adrenalinkick. Men det var en sjokoladereklamefilm som var mitt egentlige gjennombrudd. Jeg hoppet fra en lastebil og landet i en innsjø, for å få tak i en sjokoladeeske jeg skulle gi til en dame. Deretter hoppet jeg fra et helikopter og landet på et hotell, etc etc. Det var mitt egentlige gjennombrudd.

– Når gjorde du din første James Bond-film?

– Like etter, i 1966. Det begynte med noen små greier, som å være passasjer i bilen. Men jeg lærte veldig mye av å se hva de andre gjorde, hva som funket og motsatt. Og å se hvordan de brukte bilen. Det viktigste ved å bli stuntmann har vært å gjøre noe mer enn en gang, det er sånn man utvikler en teknikk. Og vi lærer av hverandre hele tiden.

– Du hadde ikke lyst til selv å bli skuespiller?

– Jeg elsker action. En skuespiller har suksess en viss tid, så tørker det opp, mens det er alltid behov for action. Jeg tror det passer min karakter.

– Hvordan var det å være stand-in for Roger Moore i James Bond-filmene?

– I 1975 fikk jeg den telefonen, og jeg opplevde ikke det som så spesielt, jeg hadde allerede vært stand inn i fire andre James Bond-filmer. Men det var mange utfordringer, som å slåss i rekkverket øverst oppe på Golden Gate Bridge, vi kunne bare dytte-slåss hverandre frem og tilbake, og for all del ikke til siden. Vi gjorde mange farlige stunt rundt den broen. Om man studerer det klipp for klipp, kan du se totalene som er skutt på location, mens de som kanskje ser farligst ut er skutt i studio, hvor de hadde bygget en 12 meter høy replika av den øverste delen. Men der hadde vi jo alle slags sikringer.

– Og du har stuntet action-scenen i Eiffel-tårnet?

– Ja, men der har de jo spent nett rundt for å hindre selvmordere. Men det var spesielt å hoppe ned på en heis i fart, den gikk mye raskere enn jeg hadde beregnet, så det ble et veldig langt hopp.

– Er ”farlig” et fremmedord for deg?

– Nei, det er klart det er farligere å henge utenfor et helikopter eller et tog enn å være inni. Grunnregelen i all stunting, er tillit. Stuntet skal funke i 10 – 15 sekunder, og så står kollegene klare med brannslukning eller hva det skal være. Men det skjedde en gang at jeg hang utenfor et tog i fart som ikke stoppet der det skulle, men fortsatte. Da var det bare å fortsette å klamre seg fast, uheldigvis passerte toget et skilt som sto rett ut og knuste hoften min. Resultatet var seks måneder på sykehus.

(Red. anm: Dette uhellet skjedde under innspillingen av Octopussy, hvor Grace i rollen som Bond hang utenfor et tog i høy hastighet).

– Men da var du tilbake på jobb?

– Ja, ja. Og etter 20 år som stuntmann ble jeg stunt-koordinator. Jeg hadde mye ansvaret for stuntene på Stephen Spielbergs Raiders of the lost ark, og om du studerer alle kampene Harrison Ford deltok i, kan du se at ”skurkene” han slåss mot hadde to likestilte oppgaver: Å kjempe mot ham, og å forhindre at han blir skadet. I sånne action-scener, kan du telle sekunder, alt handler om å få de rette klippene som gir den ønskede effekten. Noen scener slowes ved å klippe bort ruter, som når ”Harrison Ford” slepes under en bil i ørkenen. Alt er nitidig planlagt og tilrettelagt. Det spesielle ved den filmen var alle slangene vi måtte skaffe, de hadde en tendens til å gjemme seg bort når det skulle være opptak, og Spielberg syntes aldri det var nok av dem. Bare en av dem var egentlig giftig, og fikk hvese i forgrunnen. Det ser guffent ut når de nærmer seg skuespillerne, men alle er trygt plasert bak glass.

– Hva sier du nei til å gjøre?

– Om du ba meg kaste meg utfor Filmens Hus og lande på hodet i en tagning, ville jeg nok foreslått å dele det i to: Først å lage en begynnelse hvor jeg kaster meg ut og lander i en netting, og så en slutt hvor man ser hodet gå i asfalten. Men jeg har sagt ja til det meste, utfordringen ligger i å finne løsninger som også sikrer meg. Men noen oppgave er verre enn andre. Som å kaste seg naken uti Themsen midtvinters. Måtte jobbe hardt for å psyke meg opp på forhånd da, jeg jogget opp og ned elvebredden for å være så varm som mulig, og prøvde å gjøre det veldig klart for kameramennene at dette handlet om 15 sekunder. De insisterte selvfølgëlig på mer når jeg først var uti det skitne vannet. Det viktigste er å ha mobilisert riktig dose adrenalin på forhånd. Det var verre da de ba meg om å stunte en reklame mot rus hvor selve hodet skulle brenne. Det er lett å kontrollere brann på andre kroppsdeler, men akkurat hodet…

– Ja?

– Vi løste det ved å finne en ultratett hette, da klarer man ti sekunders brann. En annen gang skulle jeg hoppe fra et fly fra 90 fots høye og lande på ild.. Vi løste det ved å dele stuntet i tre: Først å filme selve hoppet, og så delen hvor jeg lander på ild, og til siste at jeg tar fyr. Du kan klare 20 sekunder, og så står kollegene klare til å kaste seg over deg og slukke ilden.

– Hva er det verste du vet?

– Å falle på glatt is, det er helt ukontrollerbart, og skistunting er ikke for meg. Men å jobbe med ukonsentrerte folk, det er verst av alt, et godt stunt er avhengig av god timing og at alle gjør det de skal gjøre. Jeg har reddet mange opptak ved å ”snuse” rundt rett før og dobbeltsjekke at alle er på riktig plass, den minste endring kan få fatale føgler. Det er veldig viktig at de eneste kommandolinjene går gjennom regissøren og stunt-koordinatoren.

– Hvordan har det vært å jobbe i Norge?

– Jeg har enorm respekt for John J. Jacobsen. Det er en produsent som gjerne går the extra mile for å få en scene til å funke, ”to make it work” er hans yndlingsuttrykk. Actionscenene i Izzat tok tre-fire uker. Skuespillerne var jo en blanding av amatører og profesjonelle, og vi jobbet mye med det jeg så som en nøkkelscene, hvor hovedpersonen blir bedt om å drepe sin barndomsvenn ute i skogen. Hvordan kan man gjøre en sånn scene troverdig? Jeg ba skuespillerne gå rundt en bokseball og slå på den på en måte de syntes var gøy, det ser mye verre ut når det ser ut som de faktisk nyter å plage noen, samtidig som det skapte en flyt. Ulrik Imtiaz Thomsen hadde mange klare ideer, oppgaven min var å hjelpe ham å realisere disse. Det største ideen var et stort bilkrasj, hvor en leddbuss går i to. Dette kunne saktens la seg gjøre ved å dele en leddbuss og så lime den sammen igjen før krasjet, men ville blitt uhorvelig dyrt. Vi fant en annen løsning som bare kostet en brøkdel, men fungerte like bra. Det var en BMW med i scenen, som de egentlig hadde tenkt å selge igjen, men resultatet ble ikke overbevisende. Da var det å ringe produsenten: Kan vi smæsje den på ordentlig? John J sa ja. Egentlig hadde de forestilt seg at scenen skulle foregå på en liten plass sentralt i Oslo, men den var totalt uegnet. Det viktigste for store actionscener er å ha masse plass.

– Hvordan unngår du å gå fra jobb full av blåmerker?

– Vi har alle slags beskyttelsesutstyr, og om det står i manus ”Han faller ned trappen”, er spørsmålet: Hva slags trapp? I Oslo har dere mange store brede marmortrapper som er stuntmannens drøm, da kan man selv bestemme fallet. Det verste er trange location-trapper hvor man bare kan rulle rett fram, for ikke å snakke om spiraltrapper. Jo mer plass man har, desto enklere er egentlig stuntet.

– Du står kreditert som stuntmann på Terry Gilliams Brazil?

– Sier du det? Det var bare en liten jobb, en ekte drittjobb faktisk. Jeg skulle være inni en dress full av ”sølevann”, problemet var at den var uten pusteutstyr. Men igjen, det er jo bare spørsmål om noen sekunder.

– Hva er du mest stolt av?

– Høydehoppene kanskje, jeg var veldig glad i å gjøre de. Det er det nærmeste du kommer å fly. Samtidig er det en utfordring å kontrollere opphisselsen jeg føler når jeg kaster meg utfor. Jeg liker å arbeide i Norge, dere bruker fortsatt levende mennesker i stuntene, ikke bare CGI (Computer Generated Images). Men for gode gamle stuntmenn er det også fordeler ved CGI, man kan sikres bedre, i vissheten om at repene kan fjernes digitalt. Før var det alltid en drakamp: Hvor tynt kan repet være uten å ryke? Sier Martin Grace og smiler skjevt, før han fortsetter å spole DVD-er for å finne eksempler som er like underholdende som de gode stunts: de mislykkede. Knyttnever man ser slår i løse luften, stuntmenn som drepes to ganger. Det er ikke bare stuntmennene som skal gjør jobben sin…

James Bond-filmer Martin Grace har jobbet med: Han hadde ansvaret for å arrangere actionsekvensene i View To A Kill (1985). Før dette var han Moores stuntmann i The Spy Who Loved Me (1977), Moonraker (1979), For Your Eyes Only (1981) og Octopussy (1983). Han var også med, ukreditert, i filmer som You Only Live Twice (1967), Live And Let Die (1973, stunts for Roger Moore) og The Man With The Golden Gun (1974, stunts for Roger Moore)

Norske filmer Martin Grace har vært stuntkoordinator for: Izzat, Jakten på Nyresteinen, Tashunga, Hodet over vannet, En håndfull tid, Haakon Haakonsen, Sigurd Dragedreper

Dette intervjuet sto opprinnelig på trykk i Rushprint 05/2006. Gjengitt med tillatelse, eksklusivt her på jamesbond.no.

Besøk bladets nettside her:

Rushprint

Elsa Kvamme / 14.11.2006 Sist oppdatert: 16.11.06 kl. 01:15