Søndag 16. juni 2019 kl. 19.7

Verdens beste Bond-film
Timothy Dalton som James Bond i «The Living Daylights» (1987). Foto: MGM


Alle har vi vår favoritt skuespiller i rollen som agent 007 og vår egen favorittfilm. Min er Timothy Dalton og hans debutfilm, The Living Daylights.

Nå har jeg kost meg med The Living Daylights på Blu-ray Disc.

Jeg har spart denne, for meg, helt spesielle godbiten.

BOND 50-boksen ble lansert i fjor høst. Da var det hele ni av filmene som aldri før var lansert i 1080p, Full HD. Men merkelig nok (eller kanskje ikke), valgte jeg å se flere av filmene som ikke nødvendigvis var så store favoritter, men mer som «guilty pleasures» å regne – som Octopussy og A View to a Kill.

Men det er og blir noe helt unikt med den første kjærligheten, det første kysset, den første omfavnelsen.

Den
The Living Daylights Blu-ray Disc.

fant sted for meg – i overført betydning og Bond-sammenheng vel og merke – i min hjemby Kristiansund, Caroline kinosenter i 1987. I byens nye kinosal, nyoppusset med grelle 80-talls pastellfarger.

Det var nok mer a-ha som lokket meg til å se Bond, enn noe annet. Men jeg visste dette var en filmserie utenom det vanlige.

Så hvilken følelse sitter jeg igjen med, over 25 år etter, nå som jeg har sett filmen for første gang på Blu-ray Disc?

Jeg elsker den ennå, for uansett hvor mange ganger jeg ser, så går jeg aldri lei.

Det er for meg den perfekte Bond-film: historien er helstøpt og med mange elementer fra Ian Fleming, gadgets og teknologi driver historien frem, og Bond-karakteren har et mysterium å løse, han må bedrive detektivvirksomhet i sin yrkesutøvelse som agent. The Living Daylights er en film som oser av ambisjoner og et uttrykk som sier «Hei, vi kan fortsatt lage noe unikt!».

Med en ny glød, ledet an av en Timothy Dalton som tar rollen på det dypeste alvor (men likevel har det flotte «glimtet i øyet» og en lun humor), er det en hesblesende actionthriller fra ende til annen. Skal jeg sette fingeren på noe, er det at Miss Moneypenny (Caroline Bliss) er feil skuespiller i rollen og at selve finalen med sjefskurken er noe svak. Men dette blir mindre viktige detaljer.

Her har vi et av de beste soundtrackene som John Barry laget i serien (og det ble dessverre hans siste). Her har vi veteranregissør John Glen på toppen av sin karriere. Her har vi det som for meg er verdens beste Bond-film. Du kan være enig eller uenig. Det spiller ingen rolle, vi har alle lov til å ha vår egen «verdens beste Bond-film». (Og ja, jeg kjenner han som faktisk har Octopussy som sin favoritt-film!)



JB / 30.05.2013